Akademisk skriving

Akademisk skriving er noe jeg først har fått erfaring i på høgskolen. Riktignok skrev vi kildehenvisinger og fagrettede tekster på ungdomsskolen og videregående, men ikke i så høyt nivå som forventes av oss på høgskolen. Jeg synes det var utrolig vanskelig å vite hvordan jeg skulle formulere meg i begynnelsen, men jeg merker at dette er noe som faller mer og mer naturlig. Samtidig som jeg føler jeg får mer tak på dette, gjør jeg fremdeles feil i tekstene mine. Det er også noe problematisk at noen lærere ser på reglene som følger med akademisk skriving forskjellig, og dermed retter litt ulikt. Som en konsekvens av dette blir det av og til vanskelig å vite hva som faktisk er korrekt.

Akademisk skriveopplæring har ført til at jeg har lært mange nyttige verktøy for å få skrivingen til å gå lettere, samtidig som tekstene virker proffere. Jeg synes derimot  at akademisk skriving burde vært innlært tidligere, slik at det ville blitt en vane, fremfor noe som man blir nødt til å lære seg ved høyere utdanning, da det virkelig er så mye annet som kunne blitt brukt mer tid på. :)

Refleksjonstekst Bjørn Sortland

10 ting eg trur eg har tenkt på når det gjeld å skriva for ungar og unge: Bjørn Sortland

Sortland presiserer veldig gjennom mange punkter at han vil vise leserne respekt, både når det gjelder språk og innhold. For det første er ungdommer like forskjellige som voksne, og det er viktig å fokusere på ulike målgrupper, og skrive bøkene sine deretter. Innholdet må derfor være variert slik at det treffer mange ungdommer. I tillegg er det viktig å ikke prøve for hardt å være på bølgelengde med ungdommen og tilpasse språket til deres nivå. Ungdommer setter ikke pris på klisjeer og påtatt språk. Videre er det viktig for han at leserne har noen å identifisere seg med samt at innholdet er spennende – uten at han klarer å definere hva han mener med spennende. 

Hvordan en bok ser ut er også viktig, med tanke på f. eks type papir, god design, gode illustrasjoner. Ungene kan også bli vist en verden av kunst og musikk gjennom litteratur, og man må være “lojal mot knehøgda”. Det er viktig å ikke være for kryptisk, selv om man er litt hemmelighetsfull. Til slutt sier han at det er viktig å skrive om noe man selv er interessert i, og at bøker om viktige og populære temaer ikke nødvendigvis er det barn og ungdom vil lese. De vil ikke lese idylliske historier, men heller ikke for problematiske bøker om aktuelle temaer.

Vi kjenner oss igjen i mye av det Sortland poengterer og har lignende tanker når det gjelder ungdom og lesing. De poengene vi synes er viktigst er de som gjelder identifisering, bruk av språk og valg av tema/innhold. Den leseren identifiserer seg med trenger ikke nødvendigvis å være hovedpersonen i en bok, men derfor er det viktig å ha flere typer personligheter slik at lesere som i utgangspunktet er forskjellige kan kjenne seg igjen i og like samme bok.  Vi kjenner oss igjen i det Sortland skriver om forfattere som skriver enten for avansert eller for enkelt. Voksne leser mye mer mellom linjene enn ungdommer, og derfor er det ikke alltid slik at ungdommer får et helhetlig bilde av en bok dersom de kun leser den konkrete teksten. Det å skrive for enkelt gir muligens leserne en oppgitt følelse av at forfatteren prøver for hardt å være på deres nivå. 

Vi synes det er flott at Sortland reflekterer over sine bøker på denne måten, og at han viser at han er klar over de utfordringene ungdomsbokforfattere står overfor.

Retorikk - en lære om talen

Retorikk betyr talelære, dvs. En lære om talen. Retorikk kan beskrives som muntlige ferdigheter og som kan gi oss verktøy som vi kan analyse kommunikasjon med. Dette er noe som blir utviklet gjennom hele livet og som blant annet gjør at man kan bli tydeligere når man formidler noe. Det er for eksempel store forskjeller på å formidle noe med en skriftlig og en muntlig tekst. Når man skriver en tekst har man god tid til å formulere og tenke over hva man vil formidle. Man har også tid til å endre på teksten. I det muntlige språket derimot kan man ikke trekke tilbake noe man allerede har sagt. Det vil derfor være nødvendig å tenke over hva man vil formidle før man sier det, slik at det kommer frem slik man ønsker. 

Antikkens tenkere fant opp retorikken (Sofistene, Aristoteles), senere kom romerne etter (Cicero, Quintilian). Aristoteles lagde også en lærebok i retorikk allerede 330. f.kr.

Talene har tre forskjellige bevismidler – appellformer:

§ Ethos: Talerens karakter gjør en taler troverdig. Hvordan behager taleren tilhørerne? Hvordan skaper taleren troverdighet.

§ Pathos: Pathos er noe man blir utsatt for. Taleren vekker følelser i tilhøreren: sinne, medlidenhet, kjærlighet.. hvordan beveger taleren tilhørerne sine?

§ Logos: Opplysning og undervisning. Taleren belærer (i positiv tilstand) tilhøreren. Hva skaper taleren: kunnskapsforståelse, opplysning og kunnskap?

Retorikken har faste rutiner som kan brukes med arbeid med retorikken:

--> Retorikkens 5 faser:

§ I nventio: Taleren utforsker emnet og finner kilden til talen, gjør forarbeidet. Tenke- og stikkordsfasen

§ D isposito: taleren ordner stoffet sitt på en hensiktsmessig og overbevisende måte (innledning, gjøre greie for, vise inndeling av emnet, knytter teori til praksis, avvisning av motargument, oppsummering).

§ E luoctiyio: Taleren gjennomarbeider den språklige utformingen for at talen skal oppfylle de fire retoriske dyder:

-       Hensiktsmessighet (aptum)

-       Korrekthet (puitas)

-       Klarhet (perspicuitas)

-       Bevegende språklig form og utsmykning (ornatus)

- Inclucio: løfter fram hovedbudskapet på en måte som mottakeren husker!

§ M emoria: talen innprentes og memoreres

§ A ctio: selve fremførelsen, tydelig med kroppsspråk. 

Retorikken gir oss mange verktøy som vi kan bruke for å utvikle de muntlige ferdighetene våre, og dette er noe som vi absolutt bør legge vekt på i dagens samfunn - og ikke minst i skolen!

Fantastisk litteratur

Fantastisk litteratur har fått en stor rolle i dagens litteratur. Fantastisk litteratur er en skjønnlitterær sjangrer som både omhandler romaner og noveller. Denne sjangeren har også fått en vesentlig rolle i filmverdenen i løpet av de siste årene. Fantastisk litteratur har blitt stadig mer populær i den senere tiden, selv om den alltid har vært der. Både de yngre og eldre leserne har fått en stor interesse for denne sjangeren, og jeg tror dette har noe med at leserne lever seg inn i de fantastiske verdene, som gjør det mulig for mange å glemme dagens samfunn og dets problemer.

Vi har to hovedkategorier i fantastisk litteratur, det fantastiske i det realistiske og en ren fantastisk verden. Det fantastiske i det realistiske innebærer at det finnes overnaturlige og magiske innslag i verdenen slik vi kjenner den (Mjør mfl. 2009:108). Denne formen for fantastisk litteratur kan også kalles for high fantasy eller heroic fanatsy (Mjør mfl. 2009:107). Eksempler på dette kan være Twilight serien, som er en kjærlighetshistorie mellom ei vanlig jente og en vampyr. Her forgår handlingen i en tilsynelatende normal by i USA, men underveis i bøkene finner vi ut at det er alt annet enn normale forhold her. Jeg tror denne kategorien er så populær som den er fordi den gir leserne hyppige overraskelsesmomenter som samtidig gir en følelse av at det er mer til verden enn det vi har informasjon om. Vi har også fortellingene om Pippi Langstrømpe, som er ei jente med overnaturlige evner. Det at vi får fantastiske innslag i den realistiske verden gjør historiene mer troverdige, ettersom de foregår i verdenen slik vi kjenner den.

Når handlingen foregår i en helt annen verden som vi ikke har kjennskap til fra før, skaper dette stor interesse for det nye og uforutsigbare som kan skje her. Denne kategorien kan også kalles for low fantasy eller domestic fantasy (Mjør mfl. 2009:107). Vi har flere eksempler der dette er tilfelle, blant annet Ringenes Herre, Hobbiten og Eragon. Disse ble veldig populære blant leserne og de ble senere adaptert til film, der de fikk flere tilhengere. Handlingene i alle tre eksemplene foregår i en fantasiverden, der alt kan skje og jeg tror det er det som fascinerer leserne slik at de forsvinner i litteraturens mange hemmeligheter. Det finnes også flere underkategorier i fantastisk litteratur. Vi har nonsensfortellinger som for eksempel Alice i eventyrland, og legender om mytiske land som for eksempel mummitrollet og Ole brumm. Nonsensfortellinger

Fantastisk litteratur har mange funksjoner for leserne.  Denne formen for litteratur fungerer blant annet som en virkelighetsflukt for mange. Det blir mulig for leserne å få en viss distanse til det som faktisk foregår i bøkene, nettopp fordi det er fantastisk og ikke realistisk. Det blir lettere å leve seg inn i noe fantastisk, ettersom det blir en distanse mellom virkeligheten og fantasien. Det blir ikke minst ofte mer underholdene for leserne når alt ikke er like forutsigbart, og der ALT kan skje.

I skolen kan fantastisk litteratur ha en stor påvirkning på lesegleden til elevene. Jeg merket dette spesielt godt da jeg var ute i praksis og hadde et prosjekt om leselyst. jeg skulle hjelpe elevene å finne bøker de kunne lese og det var flere som hatet å lese, spesielt guttene. Jeg foreslo fantastisk litteratur som et forsøk på å øke elevens leselyst. Seriene Dødslekene og Demonata slo godt an hos de mest demotiverte elevene og de opplevde en leseglede de ikke trodde de hadde. Det var utrolig givende å høre at elevene ikke klarte å legge fra seg bøkene på kveldene og at de fortsatte lese, selv etter at dette ikke lenger var noe krav fra skolen. Personlig har jeg blitt mer fasinert av denne sjangeren selv og ser frem til mange nye, gode lesestunder.

Kilde:

·      Mjør, I., Birkeland, T., Risa, G. (2009), BARNELITTERATUR – sjangrar og teksttypar. Oslo: Cappelen forlag