Sakprosa i skolen

Sakprosa er en tekst som omhandler fakta. I dagligtalen kan vi si at sakprosa er alt som ikke er skjønnlitteratur, men det er fremdeles flytende grenser mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Det er liten bruk av stemning og følelser i disse tekstene, og vi kan derfor si det er et fravær av de poetiske virkemidlene som vi finner i skjønnlitterære tekster. Sakprosa legger vekt på virkelighet og det er et ønske om å skjule sine kunstbegrep for å skape en illusjon av faktisitet og sannhet. 

Vi har to former for sakprosa:

-     Litterær sakprosa: publiseres gjennom, bøker, tidsskrifter

-     Funksjonell sakprosa: publiseres gjennom en rekke medier, som aviser, radio, brosjyrer, tekstede bruksgjenstander, internett osv.

Vi har i de senere årene også fått en økt fokus på sakprosa. Det har blant annet blitt innført en offentlig innkjøpsordning for sakprosa, der omtrent 50 sakprosabøker kjøpes inn hvert år til alle bibliotek, som staten finansierer. Vi har også fått større antall anmeldelser av sakprosabøker i aviser, og sakprosaen blir også mer sidestilt med skjønnlitteratur i LK06.

 I skolen har vi to argumenter for å lese sakprosa:

1) Lese sakprosa for å få innblikk i den norske kulturarven

2) Lese sakprosa for å bli bedre til å skrive sakprosa selv.

Jeg tror det er viktig at sakprosatekster og skjønnlitterære tekster får en sidestilt stilling i skolen. Sakprosatekster dominerer mye i samfunnet, særlig i media i forhold til internett, aviser og bøker. Dette er mye brukt i undervisingen i skolen og dette er også nyttige verktøy for elevene i forhold til arbeid med de ulike fagene. Jeg tror derfor at sakprosa har, og vil fremover, spille en vesentlig rolle og jeg tror det er viktig de to sjangrene vil fortsette å være sidestilte både i skolen og i samfunnet. 

Etnolekter og multietnolekter

Jeg var så uheldig at jeg ikke var på denne forlesningen, og temaet blir ikke akkurat enklere å forstå av den grunn. Men jeg skal forsøke å skrive litt om temaet allikevel :)

En etnolekt er en form for talespråk som oppstår i en etnisk gruppe. Denne formen for talespråk består av at man tar litt fra sitt eget morsmål og litt fra målspråket (det språket man ønsker å lære), slik at det oppstår en lett blanding av de to. Etnolekter kan lett oppstå hvis en etnisk gruppe holder seg rundt det samme området, mens de samtidig lærer seg målspråket. På denne måten snakker de mest med hverandre og det blir etter hvert normalt å blande de to språkene sammen.

Vi har også noe en form for talespråk som kalles for multietnolekt. Dette blir i hovedsak brukt av multietniske grupper rundt om i landet, som også kan kalles for kebabnorsk på ”gatespråket”. Det er stort sett gjenaldrene ungdommer som bruker denne taleformen til å kommunisere med, men det er slett ikke uvanlig at de legger om språket etter hvilke situasjoner de er i. På arbeidsplassen vil de kanskje ikke bruke språket på samme måte som de gjør med venner, men dette gjelder jo stort sett alle uansett.

Alt i alt synes jeg det er sunt med ulike formen for talespråk. Det finnes ingen regler for hvordan man skal prate og slik burde det fortsette å være. Det blir spennende å se hvordan det norske talespråket kommer til å se ut om 100 år…