Sakprosa i skolen

Sakprosa er en tekst som omhandler fakta. I dagligtalen kan vi si at sakprosa er alt som ikke er skjønnlitteratur, men det er fremdeles flytende grenser mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Det er liten bruk av stemning og følelser i disse tekstene, og vi kan derfor si det er et fravær av de poetiske virkemidlene som vi finner i skjønnlitterære tekster. Sakprosa legger vekt på virkelighet og det er et ønske om å skjule sine kunstbegrep for å skape en illusjon av faktisitet og sannhet. 

Vi har to former for sakprosa:

-     Litterær sakprosa: publiseres gjennom, bøker, tidsskrifter

-     Funksjonell sakprosa: publiseres gjennom en rekke medier, som aviser, radio, brosjyrer, tekstede bruksgjenstander, internett osv.

Vi har i de senere årene også fått en økt fokus på sakprosa. Det har blant annet blitt innført en offentlig innkjøpsordning for sakprosa, der omtrent 50 sakprosabøker kjøpes inn hvert år til alle bibliotek, som staten finansierer. Vi har også fått større antall anmeldelser av sakprosabøker i aviser, og sakprosaen blir også mer sidestilt med skjønnlitteratur i LK06.

 I skolen har vi to argumenter for å lese sakprosa:

1) Lese sakprosa for å få innblikk i den norske kulturarven

2) Lese sakprosa for å bli bedre til å skrive sakprosa selv.

Jeg tror det er viktig at sakprosatekster og skjønnlitterære tekster får en sidestilt stilling i skolen. Sakprosatekster dominerer mye i samfunnet, særlig i media i forhold til internett, aviser og bøker. Dette er mye brukt i undervisingen i skolen og dette er også nyttige verktøy for elevene i forhold til arbeid med de ulike fagene. Jeg tror derfor at sakprosa har, og vil fremover, spille en vesentlig rolle og jeg tror det er viktig de to sjangrene vil fortsette å være sidestilte både i skolen og i samfunnet.